Mindfulness og kristen spiritualitet

Kristen mindfulness

Mindfulness og kristen spiritualitet

 

Det at mange i våre dager, kongelige så vel som andre, søker kontakt med engler eller avdøde, har i den senere tid fått stor oppmerksomhet i mediene. Folk trekkes mot det hinsidige på jakt etter ny innsikt og dypere visdom. Det finnes imidlertid også en annen trend, mer lavmælt, men kanskje vel så interessant: flere og flere trekkes også mot det dennesidige, mot her og nå, mot øyeblikket – og mot pusten.

 

Mindfulness eller oppmerksomt nærvær er veldig i vinden for tiden, og bøker med titler som Akkurat nå: bevisst tilstedeværelse i hverdagen og Oppnå mer med mindre stress: en håndbok i oppmerksomhetstrening, fyller flere av hyllene i bokhandlene. Mindfulness anvendes i økende grad av psykologer, psykiatere og medisinere i deres praksis, både i stressmestring, smertelindring og i behandling av angst og depresjon.

 

Mindfulness er også blitt et forskningsfelt som nærmest eksploderer nå, og det engasjerer forskere fra en hel rekke fagfelt (psykologi, medisin, neurovitenskap etc.). Lite har imidlertid så langt vært skrevet om mindfulness av teologer. Denne artikkelen nærmer seg mindfulness fra et kristent teologisk ståsted, og ønsker å vise hvordan mindfulness kan være en ressurs for kristen spiritualitet.

 

 

HVA ER MINDFULNESS?

Oppmerksomt nærvær, oppmerksomhetstrening, bevisst tilstedeværelse. Dette er bare noen av konstruksjonene som normalt blir brukt til å gjengi det innholdsmettede begrepet mindfulness. Den amerikanske professoren Jon Kabat-Zinns definisjon av mindfulness er i dag den mest brukte og hyppigst siterte: «Mindfulness means paying attention in a particular way: on purpose, in the present moment, and nonjudgmentally» (Kabat-Zinn 1994).

Styrken ved denne definisjonen er at den er presis og kort. Svakheten er at den egentlig først blir funksjonell når man har dannet seg et bilde av hva mindfulness er. Går man videre og dypere og ser mer materielt på hva mindfulness handler om, er det et helt knippe med stikkord og fraser som aktiveres: meditasjon; aksept av følelser; tanker; sansninger; bevisst tilstedeværelse i øyeblikket og i nået; begynner-sinn; non-attachment; non-judgmental awareness. John Teasdales utdypning er derfor nyttig og kjærkommen: Essensen av mindfulness er å være fullt bevisst opplevelsene våre i hvert eneste øyeblikk, åpen for hva enn livet måtte tilby, og fri for dominans av vanemessige, automatiske, kognitive rutiner som ofte er målorienterte og, i en eller annen form, knyttet til ønsket om at ting er annerledes enn de er (gjengitt fra Egeland 2009). La oss med dette utgangspunktet gå til Det nye testamentet.

 

 

MINDFUL JESUS

Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Døm ikke …

(Matt 6,34-7,1a)

 

Matt 6,25-34 handler om å ikke bekymre seg – fordi det er en som er større, en som vet og som kjenner. Men teksten handler også om å kultivere en rett holdning til ting, en holdning preget av det man innenfor buddhismen kanskje ville karakterisert som non-attachment og non-judgment. Disiplene oppfordres til å la tingene være akkurat slik som de er, ganske enkelt fordi Gud vet hvordan alle ting er.

Presser vi teksten i retning av det som er i fokus i denne artikkelen, kan vi også si at vi her møter en Jesus som – for å bruke et uttrykk fra Kabat-Zinn – has cultivated intimacy with the ordinary. I lesningen av dette avsnittet får som oftest verset i Matt 6,33 mest oppmerksomhet, og det skal det, men det må ikke isoleres. For disiplene oppfordres ikke bare til å søke Guds rike, de oppfordres også til å se på fuglene (Matt 6,26) og til å se på liljene (Matt6,28). Og ikke bare se, men spørre ut og utforske. Hvorfor? Jo, fordi det er lærdommer å hente fra det ordinære, og fordi det er dybder i det dennesidige. For den som er tilstede, oppmerksom og bevisst, er i utgangspunktet ethvert øyeblikk interessant.

Også på andre steder i Matteusevangeliet er det akkurat som om evangelisten understreker at uansett hvor banalt, uansett hvor lite iøynefallende det aktuelle øyeblikket er, så er Gud der:

 

«Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt» (Matt 10,29-30). I den matteiske ånd kunne vi kanskje si at hvis ethvert øyeblikk virkelig er interessant for den som er oppmerksomt tilstede, hvor mye mer er det ikke slik for den oppmerksomme som også tror at Gud er tilstede i hvert øyeblikk?

Tillat meg å peke på enda en ting i vår tekst, før jeg slipper den. Det er påfallende hvordan Jesus her fullstendig omstiller og innsnevrer disiplenes tidshorisont. Teksten tar utgangspunkt i en bekymring «for livet» i sin helhet (se særlig Matt 6,25 og 27), men ender med et fokus på den aktuelle dag (6,34; jf.også Fadervår). Disiplene bes om å observere det de kan se her og nå. Ved at tidsperspektivet endres mot nåtiden får bekymringen mindre spillerom. Ingen makter å bære byrden over et helt liv og et helt livsløp på sine skuldre: Hver dag har i sannhet nok med sin egen plage.

 

 

PUSTEN,VINDEN, ÅNDEN

Kabir sier: Elev, si meg, hva er Gud?

- Han er pusten i all pust.

Kabir (1440-1518; fra Kabat-Zinn 2008)

 

For enhver som praktiserer mindfulness og/eller meditasjon er oppmerksomhet på pusten helt fundamentalt. Pusten ses på som et anker og en alliert under de aller fleste omstendigheter. Gjennom pusten har vi en umiddelbar og sikker tilgang til øyeblikket og nået. Vi kan ikke puste det neste åndedraget eller noen av de foregående. Vi kan kun puste dette åndedraget, og vi kan følgelig kun leve dette øyeblikket og deretter de neste i sin tur. Gjennom pusten kan vi således komme i kontakt med oss selv. I stressede situasjoner kan et fokus på pusten ganske umiddelbart hensette oss til øyeblikket, og når tidsspennet slik innsnevres, svekkes også arenaene for bekymringer og grublinger. Det er blitt in å snakke om øyeblikkets tyranni, men i en forstand er øyeblikket, isolert sett, helt uten imperativer og stress.

Både det hebraiske ruach og det greske pneuma har en tresidighet i seg. De kan bety både vind, pust og ånd. Slik er det også på en rekke andre språk. Pusten står særlig sentralt i to hendelser i Bibelen. Da Gud skapte mennesket, står det at han «blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning» (1 Mos 2,7). Mennesket – til forskjell fra andre skapninger? – har altså ifølge Første Mosebok fått livspust blåst inn i seg fra Gud selv. Mot slutten av Johannesevangeliet, under hendelsen der den oppstandne møter disiplene bak stengte dører, står det også at Jesus ånder på disiplene idet han sier: «Ta imot Den hellige ånd» (Joh 20,22).

I teksten fra Første Mosebok ser vi hvor fundamentalt pusten er knyttet til livet selv, og i Joh 20,22 ser vi hvordan det etableres en forbindelse mellom pusten og Den hellige ånd – og dermed det nye livet. Det er altså all grunn til å akte pusten høyt. Vi tar den ofte for gitt, men den inneholder interessante dybder for den som vil utforske den. Det er en dimensjon av gudsnærvær i pusten. Noe forenklet kan vi si at pusten bidrar til å bygge ned det ofte overbetonte, og i noen grad kunstige skillet mellom det fysiske og det åndelige.

 

 

FRA GJØRE- TIL VÆRE-MODUS

han fører meg til vann der jeg finner hvile

(Salme 23,2b)

 

Den kristne bønnepraksis kan lett bli veldig ordrik og intensjonsdrevet. Noe karikert kan man si at den ofte handler om å oppnå noe man ikke har, bli noe man ikke er, eller om å komme et sted man ikke har nådd. Hvis også den kristne meditative praksis får noe av det samme hensiktsdrevete jaget over seg, står man i fare for å gå glipp av det eneste den mediterende virkelig har, nemlig øyeblikket. Derfor spør jeg: Er det mulig rett og slett å begynne et annet sted, i det aktuelle øyeblikket, i en aksept og en erkjennelse av at det man måtte oppleve her, det er tilstrekkelig? At man ikke trenger å søke Gud fordi man allerede er funnet av ham; og at man ikke trenger å strebe mot å komme noe sted, fordi man allerede er fremme?

Med dette utgangspunktet kan man så sette seg på sin stol, rette sin rygg og innta en stilling som er komfortabel, men som samtidig uttrykker verdighet. For å feste et anker til oppmerksomheten kan man rette sinnet inn på pusten slik den for eksempel kjennes i magen, og observere hvordan den bølger ut og inn. Så kan man rett og slett se hva som skjer eller ikke skjer. Om sinnet vandrer, kan man rolig vende oppmerksomheten sin tilbake på pusten. Og skulle dette skje tusen ganger, gjør det ingenting. Oppstår det tanker, behagelige eller ubehagelige, kan man rolig observere dem, før man igjen vender tilbake til pusteankeret for helhjertet å ta del i dette øyeblikket og dette åndedraget. Ønsker man å feste sitt anker tettere til den kristne symbolverdenen kan man også meditere med oppmerksomheten rettet for eksempel mot et Kristusbilde eller en religiøs gjenstand. Instruksen er like enkel: Skulle sinnet vandre, vender man det rolig tilbake til fokuspunktet. Hele tiden oppmerksom, hele tiden tilstede i øyeblikket, hvilende og åpen.

Forskning viser entydig at beslektede former for mindfulness-meditasjon reduserer stress og øker velvære og glede hos den som praktiserer. I en kristen kontekst tilføres praksisen nye dybder og ny mening, sammen med andre former for kristen bønn og meditasjon.

 

 

LIDELSE, HÅP OG ET LITE STYKKE ANTROPOLOGI

Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.

(Salme 23,1)

 

Å si at den lutherske kirken har lykkes i å kommunisere at mennesket er syndig, er nok stadig et understatement. En annen teologisk og antropologisk sannhet som på mange måter er underkommunisert, er at mennesket ut fra kristen tro også er fullkomment. Kabat-Zinn liker å si til sine pasienter at så lenge du puster, er det mer som er rett med deg enn det er som er galt med deg. I teologisk sammenheng vil vi kunne si det enda sterkere: så lenge du puster er du fullkommen som menneske. Mennesket er intet mindre enn et under, skapt i Guds bilde, fullendt og perfekt. Det er ikke noe vi qua menneske skal oppnå for å bli mer menneskelige; og det er ikke noe den kristne trenger å oppnå for å bli mer verdig innfor Gud. Alt er av nåde.

Hva da med sykdom og lidelse? I mange kristne sammenhenger ser vi ofte et relativt sterkt og overbetont fokus på bønn om inngripen, helse og helbredelse i møte med sykdom og lidelse. Men hvis legedom og helse uteblir – slik de som oftest gjør – hva da? Hvor går veien videre? Skal man gå på igjen som enken i Lukas 18,1-8, eller forsøke å styrke sin tro så den kan makte å flytte fjellkjeder? Eller finnes det gode mestringsstrategier? Akkurat på dette punkt opplever jeg at det ofte er begrenset hjelp å hente, selv fra Det nye testamentet, som i stor grad forteller suksesshistorier om syke som blir friske. Her har imidlertid Kabat-Zinn gitt ett av sine kanskje viktigste bidrag, som handler om radikal aksept: What if you already are complete? What if … it just doesn’t get any better than this? And I am not talking about some pie-in-the-sky-thing. I am talking about … even if you had some terrible situation that you were dealing with, either health problem with yourself or with somebody that you loved, or a loss in your life. … Still, what if it were possible to hold the whole of it in awareness and allow it to be – just as it already is? That would be an incredible radical act. (…)And it would be really an act of profound wisdom. Because we would see struggling to sort of deny the way things actually are. But actually, investigate the way things actually are, and you might find that inside of the sadness, the grief, the despair, lies something else, lies some kind of beauty, some kind of humanity, human understanding, that understands that things are impermanent. That nothing stays the same. That there is loss. (…) but it’s not all ugly, it’s not all black. Even in the midst of utter darkness there is this other element – of beauty, of symmetry, of the natural world. (Kabat-Zinn, «As Good as it Gets» klipp på 1 min. og 39 sek. på YouTube)

 

Å tillate at ting er slik som de er…

Hva er dette? Likegyldighet? Fatalisme? Nei, jeg tror snarere det er det motsatte. Det er intens deltakelse. Det er ikke-flukt og tilstedeværelse; det er ikke-fornektelse og akseptering. Ved å kultivere en slik holdning overfor sykdom og lidelse, bygger man bro over dualismene som så ofte slår inn i møte med lidelse og nød: skillet mellom bønnesvar og ikke-svar, skillet mellom gudsnærvær og gudsforlatthet. Ved å omfavne øyeblikket, slik som det er, i stedet for å flykte fra det, kan det åpne seg nye dimensjoner – for den som våger å utforske det. Men viktig: I møte med sykdom og nød blir vi alle teoretikere, men noen definitivt mer enn andre. Bak Kabat-Zinns ord ligger det over 30 års erfaring med smertelindring.

 

 

Å LEVE I NÅET

Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!

(2 Kor 6,2)

 

Vi har bare nået. Den som ikke er tilstede og lever sitt liv her og nå, lever i en forstand ikke. Det sies ofte at fortiden bare er aske fra et brent bål, og at fremtiden kun er en tanke eller en forestilling. Innenfor et kristent trosunivers blir dette i overkant minimalistisk. I Det nye testamentet er det en sentral forestilling at fremtiden så å si bryter inn i nåtiden med Jesu og Gudsrikets komme, og at fremtidens håp allerede realiseres her og nå (Mark1,15). Følgelig kan menigheten oppleve Gudsrikets gaver, englers tale og erfare Guds Ånd som en nåtidig realitet. Alt dette kaller den kristne til øyeblikket.

Prinsippene ved mindfulness er enkle. De tar egentlig kun minutter å lære, men et liv å mestre. Kabat-Zinn sier ofte: It’s simple, but it’s not easy.

Gjennom mindfulness vil den som ikke har vært tilstede i sitt eget liv, fordi han eller hun har vært hengt opp i fortiden eller fremtiden, på flukt fra eller på reise til, plutselig kunne få oppleve å komme hjem igjen, til seg selv, og kjenne hvor frigjørende det kan være å «ta én ting av gangen», ett åndedrag og ett øyeblikk. Ved å kultivere en ikke-dømmende holdning til det som måtte møte oss i nået, vil mange av våre vante hierarkier svekkes, og det blir mindre interessant å rangere ett øyeblikk i forhold til et annet.

 

 

AVSLUTNING

Mindfulness springer ut fra buddhismen, og er et begrep fra hjertet av buddhistisk meditasjon. Dette kan oppleves ubehagelig for mange kristne. Men om mindfulness er i konflikt med konkrete trostradisjoner eller ikke, avhenger nok når det kommer til stykket av om man går for en moderat variant eller en maksimumsvariant, og av konteksten mindfulness praktiseres i.

Mitt fokus i denne artikkelen har vært å gjøre bruk av mindfulness innenfor et relativt mainstream kristent trosunivers. Ingen tradisjon kan hevde monopol på oppmerksomhet, meditasjon, observasjon av pusten eller tilstedeværelse i øyeblikket. Likevel er nok sjansene relativt store for at mange av de som nå er eller blir en del av den stillferdige mindfulness-vekkelsen som brer rundt seg i Vesten, etter hvert vil ende opp i en sangha eller nærme seg mer alternative former for spiritualitet. De kommer neppe til kirken med mindre kirken viser seg stor nok til å romme en mer åpen form for spiritualitet enn det som møter de fleste kirkegjengere i dag. Som vi har sett, står ikke dette på ressurser. Det handler kort og godt om å bli oppmerksom.

 

 

 

Skrevet av Årstein Justnes, publisert i Nytt Norsk Kirkeblad 38 nr 8, 2010.

 

 

 

 

 

 

Kristen mindfulness post(@)kristenmindfulness.no